I 2012 reiste avgangsklassen ved Teaterproduksjon og skuespillerfag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) til Frankrike for å produsere sin avgangsforestilling «Forget Me Not» med Compagnie Philippe Genty. Det endte med kollektiv ansettelse og tre år på turné.

Av: Madeleine F. Røseth og Annie Dahr Nygaard

De siste 24 timene av en tre år lang turné begynner med en busstur til grensen mellom Asia og Europa. Vi er i Jekaterinburg, en av Russlands største byer som ligger i Uralfjellene, ikke langt fra grensen til Kazakhstan. Vi blir tatt godt vare på, vi bor fint og nå er vi på guida tur. Sjåføren vår spanderer tradisjonell, jekaterinburgsk sjokolade og guiden spretter en sjampanje; klokken har så vidt passert ti på morgenen.

Begynnelsen på slutten

Russland er det siste landet vi besøker på turné med Compagnie Phillippe Genty. For ganske nøyaktig tre år siden stod vi på hovedscenen i Nevers i Frankrike og spilte «Forget Me Not» for første gang. Siden da har vi besøkt så godt som alle tettsteder i Frankrike.

Vi har spilt i Spania, London, Sverige, Finland, Danmark, Norge, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Japan, Sør-Korea, Kina, og til sist; Russland. Når vi nå står på scenen i Jekaterinburg har vi kjent hverandre og jobbet sammen i seks år. Hvordan har vi holdt ut med hverandre?

Absurd

Guiden vår snakker uavbrutt i mikrofonen som er satt på full styrke. I et tempo som matcher bussens ferd over motorveien forteller hun om Jekaterinburgs historie som handelssentrum mellom Asia og Europa. Hun ramser opp argumenter for at grensen mellom de to kontinentene går akkurat her: Det er forskjellig stein på den europeiske og den asiatiske siden av Ural. Elvene renner i hver sin retning, og fiskene som bor i elvene som renner mot øst er annerledes enn fiskene i elvene som renner mot vest; ergo må dette den naturlige grensen.

Hvorfor denne grensen er så viktig, forblir litt uklart. Som mye annet i Russland virker alt forståelig og gjenkjennelig i starten, men etter hvert fornemmes bare ett eller annet underlig poeng som er vanskelig å få taket på.

Kjendisstatus

Vi startet turneen i Russland for tre uker siden, i Moskva, hvor «Forget Me Not» var en del av Chekhovfestivalen. Vi er så heldige at vi spiller for fulle saler nesten hvor hen vi kommer. Philippe Genty er et stort navn, og i Russland er han en stor stjerne. Det er absurd å være ung, norsk skuespiller og få besøk backstage etter forestilling av teatersjefer som forteller at forestillingen har vært utsolgt i mange måneder, og at teatret er så takknemlige for å ha oss på besøk.

Når kostymedamen på gebrokkent engelsk forteller oss at det har vært slåsskamp utenfor teatret mellom folk som har prøvd å få tak i billetter, og at teatersjefen måtte sette inn en ekstra stol til en eller annen veldig kjent russisk filmskuespillerinne som forlangte å få se forestillingen, får jeg en følelse av at det har skjedd en misforståelse ett eller annet sted. At noen snart og klapper meg på skulderen og hvisker: ”Det har nok skjedd en feil her. Det er på tide at du blir med oss nå. Tilbake til Norge, til Oslo, til Røros, til Askim, til Drammen, til Svolvær, til Sarpsborg, til Tana, til Ramnes, til Mo i Rana; der du hører hjemme.”

Men lysene går på igjen, og vi spiller. Og teller ned; en forestilling mindre. Ten more to go. Etter Moskva drar vi til St. Petersburg, Pskov, Voronezh og til sist; Jekaterinburg.

 

Hvor går grensen?

Minibussen tar av fra motorveien og kjører et stykke inn i granskogen. Vi stiger av. Det duskregner. Guiden leder oss bortover en sti til en lysning hvor det står en rusten benk formet som to svaner i hjerteformasjon. Alle trærne rundt er dekket av fargerike stoffbånd. Hun tar entusiastisk fram en plastpose med fargede bånd og deler ut en til hver av oss.

Hit kommer nygifte par, forteller hun, for å ta bilder på svanebenken og knyte bånd i trærne som symbol for forsoning. Vi er nemlig nøyaktig på grensen mellom Asia og Europa. Værsågod, sier hun, og vi knyter lydig hvert vårt bånd i hvert vårt tre, men tankene våre har allerede reist videre. På vei tilbake til teateret er det stille i bussen.

Løsningsorientert turnétilværelse

Når vi har fortalt folk hjemme om turneen, har vi ofte fått spørsmål som «blir dere ikke lei av forestillingen?» og «har dere jobbet sammen i seks år, er dere ikke dritt lei av hverandre?». Og folk har nok fått forskjellig svar alt etter som hvem de har spurt. For så klart har det vært tunge perioder. Perioder hvor man lengter hjem til et stabilt liv, til venner og familie, langt vekk fra svette tog, busser og de samme turnéslitne trynene dag ut og dag inn.

Det danner seg en spesiell dynamikk i en gruppe som vet at de er dømt til å være sammen i så lang tid. Man innstiller seg på å leve sammen og få det til å fungere, på godt og vondt. Det blir viktig å sørge for at alle er med og har det bra, for det er så mye som står på spill.

Det danner seg en spesiell dynamikk i en gruppe som vet at de er dømt til å være sammen i så lang tid.

Vi er venner. Samtidig må vi være profesjonelle når vi jobber sammen. Private konflikter kan ikke bringes inn i arbeidet – og omvendt. Men hvor går egentlig grensen? Og av ni forskjellige fortolkninger av grensen; hvilken skal man forholde seg til? Finnes det egentlig grenser i det hele tatt?

Det er en innstilling. Man finner løsninger. Man finner nye ting i forestillingen å jobbe med for å holde materialet varmt. Og man finner nye sider ved hverandre for å holde hjertet varmt.

 

Rutinesjekk

Det nærmer seg den siste og vi møtes som avtalt 1 time og 45 min før forestilling for småjusteringer, sangoppvarming og stepping. Mot slutten av turneperioden prøvde vi forsiktig å endre på disse tidene og rekkefølgen, noe som endte med full forvirring og enighet om å holde på rutinene våre.

Etter oppvarming løper vi alle rundt med dukkekopier av oss selv, rekvisitter, hatter og hansker. De fine hvite kjolene og de sorte dressene synger på siste vers nå. Hull og flekker er kamuflert, også det for siste gang. Vi samles i en sirkel. Det er 15 minutter igjen. Det er mye vi vil si til hverandre, men det får vente. Nå handler det om forestillingen, konsentrasjon og fokus. Vi må huske « å ta inn hverandre, være der for hverandre, løfte hverandre, og selvfølgelig gjøre den beste forestillingen vi noen gang har gjort”.

Over intercomen bables noe uforståelig på russisk. Vi vet hva det betyr.

 

Ballonger og roseblader

Vi sklir ut på den våte scenen for ca. 250 gang. Arm i arm bukker vi dypt og takknemlig til publikum. Hvordan det oppleves å se forestillingen vet vi ikke, men vi prøver å stole på den spontane reaksjonen. Det virker som genuin begeistring. Det er denne følelsen og dette møtet med publikum vi nå blir sittende igjen med som det aller siste, etter tre år på reise.

I lykke og utmattelse blir vi liggende og bade i vann, scenografi, kostymer, dukkekopier, hverandres svette og roseblader.

Følelsen av at dette er slutten, virker fjernt. Egentlig er det bare noe vi har snakket om, tenkt på, fryktet, og ikke minst gledet oss veldig til. Vi står der sammen, på scenekanten i et ukjent teater, i en by som har utnevnt seg selv til Russlands navle. Et fjernt og ukjent sted for oss, men med en gjeng og en forestilling som på mange måter har vært vårt hjem, vår trygghet og usikkerhet, vår arbeidsplass og faste holdepunkt i tre år. Hva skjer nå? Hva skal man egentlig føle når noe som har vart så lenge plutselig er over? Plutselig daler tusenvis av roseblader ned på hodene våre og røde hjerteballonger blir sluppet over publikum.

Det er så klisjéaktig fint. I lykke og utmattelse blir vi liggende og bade i vann, scenografi, kostymer, dukkekopier, hverandres svette og roseblader.

Vi gjennomførte! Vi klarte det! Vi er klare for å reise igjen, men denne gangen er eventyret veien hjem.

Fakta:

• I februar 2012 reiste avgangsklassen ved Bachelorutdanningen i Teaterproduksjon og skuespillerfag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) til Nevers i Frankrike for å produsere sin avgangsforestilling med Compagnie Philippe Genty.
• «Forget Me Not» hadde premiere i Nevers 22. mai 2012 og fikk svært gode kritikker.
• Fra og med sommeren 2012 ble hele klassen ansatt i Compagnie Philippe Genty for å gjøre en større Frankrike-turné i 2013 og deretter verdensturné de neste to årene.
• «Forget Me Not» turnerte frem til 10.juni 2015.
• I løpet av turneen har ensemblet bestått av Ánne Mággá Wigelius, Annie Dahr Nygaard, Håvard Paulsen, Morten Anda Berg, Lena Kvitvik, Henrik Hoff Vaagen, Benedikte Karine Sandberg, Sjur Marqvardsen, Maja Bekken, Stine Fevik og Madeleine F. Røseth.

Dette reisebrevet ble først publisert i “Stikkordet”, tidsskriftet for Norsk Skuespillerforbund.